Svinnstinesset, gårdsnr. 26, bruksnr. 1. Areal 20 dekar dyrket mark og 160 dekar produktiv skog, en del myr, fjell og småskog.
Hovedbygning oppført i 1907 av Johan Nesset. Huset er i 1 1/2 etasje. I alt 56 m2, 5 rom og kjøkken. Fjøs og låve oppført år 1900 av tømmer og reisverk. Kjellerhus med stabbur i 1910, sommerfjøs, naust, sportshytte oppført i 1920 (på Skjolden). Eget kraftverk 4,2 kw. oppført i 1956 (første husstand i Foldereid med innlagt strøm). Branntakst 10.000 kr. I slektens eie siden ca. 1865.
Besetning 4 kuer, kalv, 8 høns, gris og 22 sauer. Daværende eier småbruker Ingebrigt Nesset, f. 05.05.1904 (d. 16.04.1977), foreldre Anna og Johan Nesset. Giftet seg i 1933 med Peggy Aune, f. 12.12.1902 i Bindal (d. 30.04.1983). Hennes foreldre var Otelie og Martin Aune. Barna til Peggy og Ingebrigt er: Johan Asbjørn, f. 08.03.1935 (nåværende eier), Oddny Marie (d. 01.07.2009), f. 30.09.1936, Olav Magne, f. 01.06.1939 (d. 10.08.1990), Åse, f. 04.05.1943.
På dette stedet livnærte familien Peggy og Ingebrigt Nesset seg av skogsdrift og et tungvint gårdsarbeid. Peggy spedde på noe med matauken i sin hage hvor hun plantet rabarbra og annet matnyttig. Sjøen rundt Nesset har også vært gavmild og fisk var ofte endel av føden.
Ingebrigt var en driftig og framsynt kar som hadde interesse for nyvinninger som skjedde ute i den store verden. Han hadde et eget sagbruk på Varpmoen og fikk satt i stand et lite kraftverk som forsynte husstandene i den vesle grenda med elektrisk kraft. Kommunikasjonsmidler som telefon-linje mellom Nesset og Varpmoen der foreldrene hans bodde ble også montert. Han brukte den lille fritiden han hadde til rådighet til for eksempel å sette sammen et radioapparat eller samle frimerker fra fjern og nær. Trengte de ny båt så var det bare fram med høvel og sag. Alt kunne en klare selv, slik var Ingebrigt.
For Peggy var det håndarbeidet og sying som var det store og nok var det å gjøre etterhvert som ungene vokste opp. Hun hadde også hovedansvaret i fjøset når dyra skulle stelles. Kuene måtte melkes og egg skulle sankes etter hønene.
Etterhvert ble også ungene så store at de kunne ta i et tak, dog måtte de tilbringe store deler av året på andre siden av fjorden fordi der var skolen og den måtte de passe som alle andre. Her fikk de losjere hos familie og slektninger på Skaftnes. Det måtte ha hvert litt trist for de små å skille lag så lenge fra mor og far men så bygget de opp et godt forhold til sine søskenbarn, onkler og tanter.
Asbjørn Nesset ville satse på skogsdriften og gården slik som Ingebrigt og satte derfor opp ei nystue på Nessatunet (ca. 1963). Han og Anne f. 21.02.1942 giftet seg og bosatte seg på Nesset. De fikk også barna: Solvor f. 15.12.1962, Heidi f. 31.12.1964, Synnøve f. 19.09.1966 , Arve f. 07.01.1968 og Tove f. 07.05.1972.
Nesset var en spennende men også farefull tumleplass og svabergene ned mot sjøen var fryktet av foreldre. Dog skjedde det aldri noen tragedie på selve Nesset. Men 10. februar 1969 skjedde det som alle som bor så tett innpå sjøen frykter for. Morten på 3 år, sønn til Oddny (Nesset) og Jan Engjom var sammen med sine søsken og søsken barn på en spasertur til Varpmoen. Spenningen var som så ofte i fjæra og barna fant en flyteblære som de ville ha i et tau ut på vannet. Med et var mistemann Morten som hadde holdt seg litt i bakgrunnen i fullt firsprang ut for å få tak i blæra. I tangen glir han og faller uti vannet. Panikken griper den lille gutten og istedet for å klare å komme seg på land, ser de andre barna at han bare kaver seg lenger ut i vannet. Til tross for at storebror forsøker det han kan for å nå fatt i broren er tragedien snart et faktum. Det må ha hvert den tyngste dagen for alle på Nesset. Fred over ditt minne; Morten.
Tiltross for denne triste episoden er det nok de gode og lyse minnene som dukker opp når man tenker på Nesset. For barna var det lek ved kjønna hvor et gammelt baketrau var alletiders ferje. Når loven var fylt opp av høy var det ideelt å hoppe uti den myke dyna av gress. I skogen gikk det stier og veier og en barhytte måtte man ordne seg i løpet av sommeren. Så var det å ta sin daglige tur til Varpmoen for å lunke seg i sjøen.
Men det var ikke bare lek, det trengtes mannskap til å hesje og få inn høyet. En tohjulstraktor var til stor nytte i arbeidet.
Det var populært å kunne få seg plass oppå høylasset. Hadde barna hvert flinke vanket det appelsinbåter servert av bestemor Peggy ute på storsteinen i hagen. Det fristet også litt det som vokste i haven. Rabarbra og en kopp med sukkerdupp var alletiders godteri.
Men man måtte av og til ta sjøveien over Foldafjorden til butikken i Årfor. Der ble også posten hentet. Da var det å hamstre masser med mel, sukker og andre viktige varer.
Skulle man ellers få kontakt over fjorden var det via walketalkey til Kari og Einar Øy på Skaftnesberget.
Men Foldafjorden er også kjent for å kunne slå seg vrang og da var det ikke annet å gjøre enn å vente på godvær igjen før en vågde seg utpå. En gang ble det slik en storm at en måtte sikre alt av båter og søke dekning innendørs. Vinden herjet så sterkt at en kunne frykte at den skulle rive taket av husene. Flere trær oppe i lia knakk som fyrstikker og den flotte bjørka like nedenfor gamlestua måtte segne om for et av de mange vindkastene. Etter at vinden løyet var det mye på tak og tun som måtte repareres og ryddes sammen.
Ingebrigt innså etterhvert at det ville bli for tungvint for dem når de ble gamle å bo på Nesset. Han hadde satt opp en hus for sin søster og gamle mor på Skaftnes og gikk etterhvert igang med en liten stue likeved for seg og Peggy.
Asbjørn flyttet også over fjorden og bosatte seg i Sørlia i Årfor og satte seg senere opp nyhuset på Stranda. Nesset lå lenge øde, bare sporadisk besøkt på sommerstid fra 1971 til 1998. Da ble restaureringsarbeidet satt igang. Tidens tann hadde tatt veldig på stedet, fjøs og uthus hadde forlengst fått god bakkekontakt. Likevel begynner gamlestua nå å få tilbake glimtet i øyet. Det vakre tunet omgitt med jorder er godt synlig når man kommer sørfra i rettning Leirvika og ser over Foldafjorden. Fremdeles lever sommerdrømmene fra Nesset i manges minner og kaller en tilbake til sin fredelige plett.